Det er 77 prosent av denne yrkesgruppa som arbeider i kommunal sektor, mens 20 prosent arbeider i fylkeskommunal sektor. 94 prosent er fast ansatt. 56 prosent arbeider i full stilling, og 25 prosent arbeider i 80-99 % stilling. Det er 26 prosent av utvalget som har vært hos nåværende arbeidsgiver i over 20 år, og 8 prosent har vært der i mindre enn ett år. 97 prosent arbeider kun på dagtid og 62 prosent oppgir at de har lite fleksibilitet i arbeidstidsordningen. 21 prosent mener arbeidsgiver kunne tilbudt større fleksibilitet i arbeidstiden uten for store problemer.
De må ofte jobbe i høyt tempo, men har lite kontroll på egen arbeidstid. De opplever at arbeidet de gjør er meningsfylt, men har lav grad av forutsigbarhet. De skråer lavest på rolleklarhet, men ligger ikke så mye lavere enn de andre yrkesgruppene. Ledelseskvalitet er bra, men de mangler noe på sosial støtte, både fra ledere og kolleger. De har stort arbeidsengasjement, men ligger over gjennomsnittet på jobbusikkerhet og 52 prosent er bekymret for at lønnsutviklingen blir svak. Mange opplever konflikter mellom arbeid og fritid, ved at arbeidet tar så mye energi at det har negativ påvirkning på privatlivet. De får ikke alltid utført arbeidet med den kvaliteten de ønsker, men 72 prosent er fornøyd med jobben som helhet, alt tatt i betraktning.
Halvparten i denne yrkesgruppen har vært eksponert for trusler om vold de siste 12 månedene, og dette er den yrkesgruppen i utvalget med flest som også er eksponert for fysisk vold (45 prosent). Vi måler høye nivå på søvnproblemer, utbrenthet, stress og depressive symptomer. Sannsynlighet for at de har hatt sykefravær siste halve året er høy, og 18 prosent oppgir at de har hatt sykefravær fordi de har vært utslitt fra jobb. 39 prosent oppgir at siste sykefravær helt eller delvis skyldes arbeidssituasjonen.
Det er 44 prosent av ansattrepresentantene for denne gruppen som mener at partssamarbeidet har blitt litt eller mye bedre de siste årene og 32 prosent oppgir at de samarbeider om flere områder i partssamarbeidet nå enn tidligere.
Fire prosent er ledere med personalansvar, og 47 prosent av disse oppgir å ha budsjettrammer som gir forsvarlig drift. De samarbeider relativt godt med tillitsvalgte og verneombud, men her er det potensial for forbedring. Det er 74 prosent som oppgir at partssamarbeidet har blitt litt eller mye bedre de siste årene og 64 prosent opplever at de samarbeider om flere områder i partssamarbeidet nå enn tidligere.
Det er få som får klær og sko fra arbeidsgiver, og 42 prosent oppgir at egne klær slites i stor grad i jobben.
Det er 67 prosent som svarer at det er tydelig hvem som er ansvarlig for arbeidsmiljøforhold på arbeidsplassen og 55 prosent oppgir at de har rutiner for hvordan krenkende adferd skal håndteres. Det er 44 prosent som mener arbeidsgiver har sterkt fokus på å skape et helsefremmende arbeidsmiljø. 30 prosent oppgir at relasjonelle og emosjonelle risikofaktorer inkluderes i det systematiske HMS-arbeidet på deres arbeidsplass. Det er 19 prosent som oppgir at øverste ledelse i organisasjonen støtter tiltak for å unngå overbelastning på de ansatte, og 56 prosent oppgir at de har tilgang til BHT.
Det er 59 prosent som oppgir at de har tatt i bruk ny teknologi eller digitalisert oppgaver/arbeids-områder de siste årene, men 41 prosent svarer at de ikke har fått nødvendig opplæring i det som er tatt i bruk. Endringene har ført til økt krav om tilgjengelighet, men har også gitt dem mulighet til å lære noe nytt og forbedret kvaliteten på tjenesten. 17 prosent ser flere muligheter for bruk av teknologi på sin arbeidsplass. De ser behov for digitale løsninger for renhold og renholdstyring, men også for læremidler til elever med spesialpedagogisk opplegg. Noen har ikke lisenser på det de bruker, og må derfor godta reklame. De etterspør også bedre HR-system der de kan løse alt digital, og bruk av KI til administrative arbeidsoppgaver. De nevner også at de ønsker digitale løsninger for å ha bedre kontroll på bygningene av sikkerhetshensyn.
Som for barnehageansatte, er det urimelig at de ikke får større kompensasjon for at private klær slites ut på jobb. De må få full kompensasjon for bruk av egne klær på jobb når klær slites i stor grad. Denne gruppen har lite sosial støtte både fra kolleger og ledere, og det må iverksettes tiltak for bedre integrasjon av alle ansattgrupper i arbeidsmiljøet på denne typen arbeidsplasser. Det bør arbeides mye mer systematisk på HMS-området for å forebygge fysisk vold. Fysisk vold i arbeidssammenheng er svært ødeleggende for den ansattes psykiske helse, uavhengig av alderen på de som utfører volden, og dette må anerkjennes og tas på alvor. Som for barnehageansatte kan hendelser med aggressive barn som slår, biter, spytter og klorer føre til skam fordi de ikke klarte å forhindre det, og gi en usikkerhet i egen arbeidssituasjon. De kan begynne å tvile på egen faglighet, bli redde og stressede på jobb, og de mister mestringsfølelse. Hendelser som ikke kan forebygges gjennom bedre organisering av arbeidet eller andre tiltak, må automatisk utløse en støttefunksjon for ansatte som opplever slike hendelser for å hindre at det akkumuleres en belastning som øker sannsynligheten for sykefravær. Dette må tas på alvor om vi skal forebygge arbeidsrelatert sykefravær og frafall fra arbeidslivet blant ansatte i tilrettelagt undervisning/spesialskoler/avdelinger.